Overskriften pleier og si alt

Lets talk about you baby! Ikke spør. Jeg er i et så dritt humør. Jeg har så angst og føler meg virkelig som 0. Jeg tør ikke gå ut av døra igjen så ille det er nå, æ vil bare skrike. Men igjen. Jeg får det ikke Til. Smile og le er mitt forsvar mot verden. Og mye av tiden nå, så klarer jeg ikke smile eller si alt er bra. Jeg er for sliten til og holde den fasaden oppe. Og i det hele tatt bruke ord. Jeg kan lett sove 12 timer, jeg er så fysisk og psykisk sliten, men sove har æ aldri hatt noe problem med. Sover jeg så sove jeg. Men i det siste så trigger dissoeringen Min mer enn noe annet. Ikke hver dag. Men når æ først får det så ille. Jeg kan ha små, men synes dem er vondere enn noen gang og er små som jeg skrev og lengre. Begge deler. Jeg hva inne i 4 eller hva det 5 dager nå, æ måtte reise ut av avdelingen når æ merket det hva på vei, ente med tau og løkker på tauet og totalt forvirrelse når jeg våknet til igjen. Jeg sa aldri til dem hva som hadde skjedd i helhet. Hvorfor skal æ.

Ayra

Utskrevet

Er ute. Og Idag har æ hoppet i vann 2 ganger. Måtte bli dradd opp en av gangene. Jeg måtte kjenne smerte. Og kaldt så smerte ble det. Jeg vil og si at jeg prøver og tenke, men vet dere hva jeg er tom. Heilt tom. Jeg er så lei, jeg sitter her mitt på natta. Jeg fikk enda en ny bekymringsmelding. Og 113 og legevakt ringte. Hva skal man si til dem. Jeg har ikke noe godt svar. Jeg gikk hjem. Jeg satt meg ned i sofaen skrev dette innlegget.

Lets talk about IT. Neh. Jeg vil ikke snakke mer jeg er lei av og snakke. Jeg føler meg så tom men samtidig ikke. Jeg er enda redd leger etter den legen. Han har virkelig skremt meg. Jeg taper nok denne kampen. Er ganske garantert.

Ayra

Følelser er vonde veldig vonde

Dagene er utrolig lange. Jeg tenker på og skade meg ofte og bare kjenne en annen følelse, og prøve og kjenne noe, noe som ikke er vondt. Men noe som kan fjerne meg fra tankene jeg har, og kjenne på noe annet enn alt det vonde. Jeg prøver virkelig og fortelle hva som er vondt. Jeg er redd, jeg er redd for Åssen kroppen min kommer til og reagere og hvordan jeg tankene mine kommer til og svirre, jeg har det vanskelig nok og ha kontroll på alt som skjer. Åssen skal det da bli med og kjenne på smertene som jeg overhode ikke kommer til og ha kontroll på. Jeg er redd. Jeg er red for og fortelle Hva som plager meg. For det er mye. Og jeg føler en skam av og være meg. En skam at jeg ikke klarer og sjule alle følelsene og tankene mine lengre. Jeg prøver og smile og vise meg fra en annen side så lenge det går. Og så lenge jeg kjenner det er ok og gjøre det. Det er rart og mye følelser har kontroll over deg. Og hvor mye dem kan gjøre med deg som person.

La oss snakke om det og miste kontrollen over seg selv. Det er utrolig vondt. Og ikke i det minste skummelt. Men jeg er vant til det. Selv om tårene renner under det. Og jeg kjenner en følelse at jeg har bare fått nok. Det er ikke gøy lengre. Det er rett og slett vondt.

Ayra

Borte borte

Aldri følt meg så alene som nå. Virkelig ikke, jeg føler hat, hat til meg selv. Jeg er heilt alene absolutt heilt alene. Det er tungt, og prøve og videreformidle følelser og vonde ting i livet mitt, men jeg får det ikke til, jeg får ikke forandret det . Jeg har så lyst og bare ligge i vannet en eller annen plass. Og bare kjenne kulda og vannet ta over kroppen min. Og kjenne jeg forsvinne mer og mer inn i en verden av 0 smerte. Og 0 tankegang. Og ikke noe vondt. Jeg er så utrolig sliten. Er utrolig sliten av alt jeg må føle på kroppen og alt jeg kjenner som bare smuldrer meg mer og mer opp.

Tankene mine er totalt snudd på hode, og jeg så utrolig lei.

Ayra

Er det verd det

Kl begynner og nærme seg veldig natta her, avdelingen jeg er på er veldig rolig. Jeg føler meg uansett veldig usikker og urolig. Jeg prøver og legge meg til. Men jeg klarer ikke roe nervene. Kroppen er utrolig spent og urolig. Den såkalte maska er på.! Da trenger jeg ikke vise hvem jeg er. Eller hva som sliter på meg. Jeg føler meg virkelig ikke verdig lengre.!) jeg klarer ikke vise her er jeg. Men så enkelt er det ikke. Mange ganger tenker jeg, jeg skriker på insiden, kan dere ikke se meg, kan dere ikke forstå meg. Men for noen dager siden kom jeg rett og slett bare til et punkt der, jeg ikke orket mer.!Jeg ville bare dø med verdigheten min i behold. Og nå ligger på psyk avdeling. Og føler 0. Jeg smiler fordi jeg må smile. Det er sånn jeg alltid har gjemt meg bak fasaden. Sånn jeg har klart og sjule mine indre tanker. Men hvor lenge vil det fungere på fulltid. Det aner jeg ikke lengre.

Ayra

Jeg er frivillig og kan ikke gå

Jeg er frivillig innlagt nå. Og jeg vil ut, jeg vil ikke leve mer, jeg orker ikke dette stresset noe mer. Og dem vil ikke slippe meg ut. Jeg klarer ikke dette. Jeg er så utrolig forbanna og ikke minst dritt lei. Ingenting fungerer.

Men dem vil ikke slippe meg ut herfra, dem vil bare ha meg her. Dem mente det hva best. Åssen skal jeg takle dette her. Jeg føler virkelig heile verden går imot meg. Og ingenting fungerer lengre. Alt er bare stress og tull. Jeg merker jeg begynner og bli mektig forbanna. Og ikke minst føler jeg skam av og være meg.

AYRA du fikk beskjed om og holde deg til reglene. Men hva om jeg har vanskeligheter med og holde de reglene da. Hva om jeg føler meg oversett, jeg snakker med dere, men jeg tror ikke dem forstår hva jeg mener med og føle meg oversett og hva jeg strever med, jeg forteller Kansje ting med en humoristisk måte, men innerst inne skriker jeg mer enn noen gang :/

Ayra

Innlagt på psykriatisk avdeling

Da er jeg innlagt på psyk avdeling. Er ikke godt. Dette er rett og slett kjempe vondt. Og jeg strever mot det og ikke bare gå rett ut døra.

Hadde ikke politet vært så kjappe som dem hadde vært i går, så hadde ikke jeg levd i dag. Jeg hadde rett og slett vært død akkurat nå. Idag har jeg sovet for det meste, jeg har ikke orket og være våken. Eller til stede med andre mennesker, Åssen skal man fungere når ting er så vanskelig. Det aner jeg ikke, ting er vanskelig og ikke enkelt. Jeg vil bare vekk fra alt, ikke føle på denne smerten. Det er utrolig vondt.

Aria

Kjærlighet i bildet er innrammet

Jeg tenker dette er siste innlegget mitt til dere! Jeg er sliten og jeg klarer ikke takle mot følelsene mine lengre. Jeg vil ikke se mennesker lengre. Jeg har taklet mi bestevenninne. For ho kan se på meg og forstå at noe er galt. Hun kan se meg for den jeg er. Og godta meg for den jeg er. Jeg tenker dette blir et trist innlegg. Tanken bak at jeg skrev dette er fordi dere har fulgt meg heile veien, dere har lest om meg i 1 års tid nå. Hva jeg har opplevd og min store krangel mot etater. Og den kampen er for vanskelig. Jeg har nådd et vondt punkt. Et punkt ikke jeg liker og være på. Og ikke et punkt jeg klarer og dytte fra meg lengre. Jeg har prøvd så mange ganger. Dette er ikke et selvmordsbrev. Dette er mer ses en annen gang. Jeg klarer ikke stå mot det lengre. Jeg orker ikke. Jeg håper at ting kan endre seg. Og kansje bli bedre, men det tror jeg ikke at det blir nå lengre. Jeg har virkelig nådd bunnen.

Kroppen min er så sliten, jeg klarer ikke stå imot det lengre. Jeg er lengre nede enn noen gang. Jeg vet ikle lengre hva som er best. Og heller ikke hva som hjelper opp i alt dette. Jeg tror ikke det er noe ting lengre. Jeg har vært ekstremt heldig som har fått lov og ha dere som lesere og at mennesker gir så mye til en person som sliter er heilt utrolig. Uten deres støtte i ryggen som jeg har hatt den siste tiden. Hadde jeg ikke nådd så langt. Lagt ut så mange innlegg til dere. Og ikke minst visst og fortalt dere og mye det har betydd. Det følte jeg hva viktig opp i alt dette. Jeg vet det er mange som blir sett ned på av helsesystemet i Norges land. Og det er utrolig trist. Sånn skal det rett og slett ikke være, det er ikke sånn det skal være. Men ærlig talt det tror jeg aldri kommer til og endre seg for og si det sånn. Vondt er det. Og det skal dere vite, at jeg har prøvd jeg har prøvd og fortelle mine ting. Fortelle mine problemer mine sorger mine indre tanker. Men uansett Åssen jeg vrir og vrenger på det. Så er jeg blitt en svingdørs oss alle. Våte politi ambulanse legevakt. Den siste tiden vil jeg ikke ringe. Hvorfor ringe når ikke det er nor man kan gjøre eller i den miste bli hjelpt til. Ingen vits. Og jeg gidder heller ikke mer.

Ayra

Jeg er en skam

Jeg skal vel fortelle nå.

Jeg er fly forbanna, jeg er forbanna på verden, jeg er forbanna på alt. Jeg rer forbanna på alle og en vær. Jeg kan ikke forstå Åssen sinne kan gi så mye hat til en og en vær. Jeg sku ønske jeg kunne snudd det. Jeg viser meg fortiden fra det man kaller en flykt. Jeg viser ikke mine kamper mot psyken. Jeg viser ikke tegn på depresjon. Jeg har ikle visst noe. Men i et møte i dag. Merket jeg at jeg bare ville skrike og gråte. Og kaste boret over ende. Jeg følte meg heilt knekt. Kan ikke forstå at jeg ikke bare kan få det Ut.

Men det har vel sånn jeg tør ikke. Jeg tør ikke vise mine sårbare side, og heller ikke min side som overhode ikke er god. Dere tror dere forstår meg. Men det kan jeg fortelle dere med ord. Det gjør dere ikke. Dere kjenner meg ikke. Dere vet ikke hvem jeg er eller hva jeg sliter med. Dere ser meg Kanskje smile. Dere ser Kanskje at jeg sier ord som virker okay i seg selv. Men virkelig. Dere har kjent meg så mange år. Enda kan dere ikke se når jeg sliter eller når jeg har det vondt. Jeg kan ikke si jeg liker det. Men normalt spør kanskje mennesker Åssen går det. Uansett Åssen formen er, så er svaret.

DET GÅR BRA.

Ingen problemer her, ting går bedre. Normal respons fra meg. Men innerst inne kjenner jeg en smerte som er så smertefull. Jeg klarer ikke dette svært lengre. Jeg vet ikke lengre hva jeg skal gjøre. Jeg føler meg håpløs. Jeg føler en håpløs følelse som bare blir verre, og som ikke blir bedre uansett Åssen jeg vrir og vrenger på det. Jeg hater meg selv og jeg hater Åssen jeg er og Åssen jeg står fram, jeg er Kansje ikke den den perfekte jenta.

La oss fortelle litt. Mer, skal vi ikke. Skal vi fortelle og vond smerte faktisk er, og hvor vondt alt er, jeg klarer ikke dette, jeg lager min egen. Der alle vet hva jeg tenker der alle kjenner meg der alle er med meg. Men vet du hva. Er ikke sånn det er lengre!

Jøsses. Jeg lever ikke i noe verden. Jeg lever med skam. Skam av og være meg.

Ayra

Enda redd

Natt er det, heilt ødelagt;/ jeg hater dette. Jeg vil bare bare skrike. Jeg vet ikke om æ skal smile eller slå mennesker akkurat nå. Jeg liker ikke dette. Hvilken av medisinene skal æ ta hvilken skal æ ikke ta;s

Forvirrende forvirrende! La oss kalle ting forvirrende. Jeg tenker jeg rett og slett er redd, for Åssen ting er. Men er ikke redd, Eller kanskje begge deler. La oss si begge. Jeg skifter fort i humøret. Men ikke alltid. Jeg er ikke red for og skade noen. Men æ vil ikke. Tidligere i kveld, satt jeg innfor gjerdet med togskinne, Åssen havnet jeg der tro. Æ anner ikke. En dissosering et fall ut. Men nød nummer er uansett ikke aktuelt! Er så red for og be om hjelp etter den legen. Føler mæ heilt ødelagt.

Legen skada meg.

Ayra

Om meg

https://psykmagasinet.no/inn-og-ut-av-psykiatrien-som-en-vare-pa-et-samleband/

 

min historie. Les så kansje du vil forstå.

ayra

I avisen

Forhånd skrevet innlegg

Sto i avisen om meg igjen i dag. Der hva historien ute om meg igjen for sikkert 3gang denne uka. Hvor vondt er det ikke. Med tanke på at psyken er så ødelagt at jeg ikke vet hva jeg gjorde og hvorfor jeg gjorde det. Jeg liker det ikke. Jeg hater meg selv for det. Jeg hater at mennesker kommer bort og spør, dem ser på meg som en barn. Jeg er ødelagt. Hode mitt klarer ikke skru av tankene.  Eller meg selv.

Ayra

 

 

 

Jeg klarer ikke dette mer

Forhånd skrevet innlegg.

Dette er skrevet Idag på dagen. Jeg satt ferdig tenkte over livet, Åssen kan det virkelig ha blitt så fælt. Åssen er presset blitt så stort som det er nå. Jeg liker det ikke. Jeg kjenner en stor skam av og være aria. Jeg liker det overhode ikke. Jeg klarer ikke tenke det skal bli bedre eller ting skal bli forandret. Jeg får i en vond sirkel. Kan dere virkelig ikke se Åssen det går og hva som skjer meg. Kan dere ikke se signalene jeg prøver og vise, og Åssen tegn jeg prøver og vise dere. Og Åssen følelser jeg sitter med. Kan dere ikke se at jeg skriker. Kroppen min skriker. Jeg er så utrolig sliten og lei. Jeg er lei alt rundt meg. Jeg er lei av situasjonen jeg sitter i nå, jeg vet ikke Åssen jeg skal fungere videre og her og nå. Jeg vil bare si jeg er her, kan dere ikke se meg nå, kan dere ikke se og vondt jeg har det. Jeg er så utrolig lei. Er heilt knekt. Knekt av tanker og handlinger. Jeg kjenner kroppen min bare forsvinner under meg. Jeg vet ikke hvor jeg skal plassere beina mine lengre. Jeg er heilt fra meg. Jeg sier det om og om igjen. Jeg sier det heile Tiden, og jeg mener det og.

La meg få lov og gråte.

Ayra

Boka mi

Ja overskriften stemmer!

Jeg holder på og skrive. Skrive en bok om livet mitt. Og i boka vil alt bli mer forklart. Men og innlegg fra bloggen er med. Jeg ville holde det for meg selv, så lenge jeg kunne holde det for meg selv. Og klarte det. Tid alt dette er ferdig er jeg usikker på. Men den skal komme ut. Hvor enn jeg er. Skal jeg forsette og skrive på den. Og legge med ting. I den kommer det til og stå mye jeg ikke har gått ut med på bloggen. Som er utrolig sensitivt. Håper det går som æ tenker. Og håper.

Ayra

Min Rettsak i tingretten

Nå sitter jeg og venter på saken min skal opp i tingretten. Jeg pleier og være veldig ærlig på bloggen om hva som skjer rundt situasjonen min om dagen. Og da kan jeg fortelle dere litt Åssen det ligger Ann.

Jeg tenker mange ganger hadde det vært åpen rettsak. Hadde mennesker som støttet meg opp i alt kommet. Eller hadde dem sett ned på meg.?

Husk før dere leser dette. Så må dere vite at det er alltid flere sider av en sak som kan leses på bloggen. Og det er lov og spør. Så kan jeg ta med spørsmål på neste runde av spørsmål jeg har fått inn. Sånn her er ståa nå.

Jeg er siktet for flere straffbare forhold. Jeg er og siktet for mange forhold, bland annet vold.

Og bruk av nødetater og dårlig oppførsel. Og andre forhold som jeg vil komme tilbake til. Når ting har landet litt mer rundt meg.

Jeg sitter tilbakelent og tenker. Jeg kunne skadet den personen. Jeg bede om hjelp. Jeg spurte psykiatrien og jeg forklarte jeg hva redd jeg skulle miste kontrollen og gjøre ting som ikke jeg ville. Men jeg fikk en beskjed av dem. Den sitter enda der den følelsen og bli avblåst og ikke bli hørt.

VI KAN IKKE HJELPE DEG. DET ER IKKE NOE VI KAN GJØRE FOR DEG.

Jeg kjenner enda den følelsen. Jeg kjenner meg lammet jeg kjente en stort svik mot et stort system. Jeg gidder ikke sitte her og si jeg er perfekt. For det er jeg ikke. Overhode ikke. Jeg skulle ønske at ting hva så mye mer annerledes enn det er nå. For nå går jeg i en konstant frykt. Frykt for hva som skjer videre. Og Åssen følelser jeg kommer til og sitte med i rettssaken. Hva blir sakt hva vil bli sakt. Åssen skal jeg føle dette. Åssen skal jeg takle det. Det er så utrolig mye følelser som går rundt i hodet mitt om dagene.

Jeg ønsker ikke dette. Jeg klarer ikke slappe av, jeg klarer ikke tenke logisk. Jeg klarer heller ikke slappe av. Eller i det minste forstå hvorfor dette skjer med meg. Hvorfor skal jeg oppleve så mye vondt. Er det dette som er meningen skal skje. Jeg klarer ikke forstå det. Jeg føler meg verre enn noen gang. Jeg sitter og tenker blir det en åpen rettsak. Blir det en lukket rettsak. Jeg vet ikke hva jeg skal tenke om det. Eller hva jeg skal tro om det. Vil jeg ha den åpen vil jeg avisen skal se flere sider av saken. Eller vil jeg den skal forbli lukket. Det er jeg usikker på. Jeg er usikker på alt i dag. På hva dom er bra og hva som er dårlig.

Jeg håper at ting kan lette litt snart. Og at ikke jeg føler jeg lever en verden det ikke er bra og smile engang. Idag er det ikke lov og slite psykisk. Det er absolutt ikke lov. Da blir man kriminell. Og det er heller ikle greit og slite. Dette er altså noe dritt med andre ord. Dere er mine lesere. Og er så glad jeg har dere. Denne bloggen er grunnen til St jeg enda holder meg over vannet. Jeg kan skrive til dere hva jeg føler og hva som plager meg. Og jeg trenger ikke vise meg. Men må innrømme, mange ganger har jeg hatt lyst til og vise hvem jeg er. Og hva som er problemet. Men jeg er redd.

Litt annet tema. Men ligger mye av dette med hvorfor ting har endret seg så dramatisk.

I dag hva jeg oss politet igjen. Jeg anmeldte legen som hva ufyselig med meg. Og dro meg med andre ord rett ned i dritten. Jeg følte så skam. Skam over og leve. Skam over at dem måtte se på meg og i det heile kjenne meg.

Jeg føler meg som en stort tap i dette samfunnet.

Jeg vil ikke ha det sånn lengre. Men jeg klarer ikke styre mine følelser og mine vonde opplevelser, og utbrudd og dissosering. Heilt forferdelig.

 

Ayra

Leve med angst

De siste dagene, har jeg hatt mye angst. Det slår ut i mye fysiske symptomer. Er utrolig vondt, og rett og slett skummelt. Åssen angst påvirker kroppen. Og hvordan et så stort press over så lang tid påvirker både psyken og fysisk. Jeg kan si med hånda på hjertet he aldri følt det så forferdelig før. Jeg tenker er dette angst eller hva faen er det. Det føles virkelig ikke sånn. Føler det er noe Stein galt med meg. Men legen sier det er angst og mine tvangstanker. Og jeg har mye stress i livet mitt akkurat nå.

Jeg sitter utrolig mye alene. Så si heile tiden. Og kjenne på ensomheten og føler og Gud jeg må virkelig bety lite for folk. Ingen spør meg, Åssen går det aria. Jeg betyr lissom 0. Sorry for at jeg er meg lissom. Den følelsen.

Jeg er sint jeg vil gråte lette på trykket. Jeg vil vite hvorfor ting er som det er. Hvorfor har jeg det som jeg har det akkurat nå. Hva er det som skjer. Jeg aner ikke. Det er utrolig vondt. Og jeg føler meg, nei jeg aner ikke.

Jeg vil bare kjenne glede. Glede over noe. Bare det og spise mat. En film eller en brus. Men det er for mye og forlange tydeligvis. Dette er rett og slett ikke gøy lengre.

Ayra

Jeg spør leserne

Er det noe tema dere vil jeg skal skrive om?

Noe dere synes er viktig. Men og et tema dere synes jeg skal skive min tankegang på !

Jeg skriver mye om meg selv mine meninger. Men er det noe dere vil jeg skal gå mer inn på. Mange ganger skriver jeg det jeg tenker der og da, jeg legger ikke så mye i forskjellige tema og sånn.

Der og da!

Ayra

ord er ikke bare ord

💟 jeg har fortalt smått hvorfor jeg bestemte  meg for og holde denne bloggen anonym, hvorfor jeg velger og gjøre det. For og si det sånn, det er ikke enkelt, jeg vil vise Åssen ting er, jeg vil vise hvem jeg er. Men med tanke på at jeg har barn. Og Med tanke på jeg ikke vil såre familien så bestemte jeg meg for og holde denne bloggen anonym. 

 

💟jeg liker tanken på og dele mine følelser med dere, dele hvem jeg, dele mine erfaringer, mine ord og min stemme opp i alt det vonde, jeg er sjefen i mitt egent liv, men selv om man er sjefen så trenger man støtte og hjelp fra alt fra død sykdom til og være trist, og når man er glad. En støtte trenger alle mennesker

 

💟 jeg kan ikke la alt det vonde jeg opplever gå inn på meg. Men det er mange episoder som går inn på meg dagelig, jeg får vonde minner opp igjen med det jeg opplever i dag. Og kjenne smerte er og en ting jeg kjenner igjen fra barndommen. 

 

💟 jeg er selvskader, jeg slår og kutter meg selv for og minske smerten på innsiden. Men jeg liker det ikke, jeg er avhengig

 

💟 jeg er avhengig av min bestevenn igjennom tykt og tynt. Men den dagen i dag, misliker jeg faktisk den personen mer enn jeg gjorde, fordi jeg vil ikke skade henne eller se henne såret, ikke at jeg skader henne eller noe, men av mine ord og mine følelser, ho Har nok med seg selv akkurat nå. Enn og sitte der med meg dag inn og dag ut, selv om jeg sier det her, så er ho uansett der med meg heile tiden, Hun er min klippe, men sku ønske mange ganger at hun bare reiste så jeg slapp og såre henne om og om igjen

 

💟 jeg klarer ikke uttrykke følelser med ord, det er vanskelig for meg, siden jeg hva liten så har jeg skrevet ned mine følelser, så ord på papiret er det jeg kan, det er en ting jeg bruker dagelig, uansett Åssen formen min er. Noen tegner noen hører på musikk, noen sover, jeg skriver, selv om jeg Kansje forklarer det greit på bloggen, så klarer jeg ikke det normalt, her kan jeg gjemme meg vak teksten og ikke vise og ødelagt jeg faktisk er, elle hvor skvetten jeg er eller hvor mye angsten og andre ting ødelegger for meg 

Ayra

Svar til dere

1️⃣ hva slags musikk liker du og høre på

 

Jeg hører på mye av alle sjangere, men hører  mye på musikken til Kurt Hugo, er mye forskjellig musikk, og så hører jeg endel på film musikk, jeg har ikke noe som gir meg noe spesielt. 

 

2️⃣ har du noen hobbyer, eller noe du har likt tidligere?

 

Skrive er vel en hobby, jeg skriver mye.

Når jeg hva mindre drev jeg med hest. Men har vel ikke vært så veldig hobby jente av meg. 

 

3️⃣ hvilket menneske i verden er du mest glad i ?

 

Jeg er mest glad i min egen sønn. Han er gutten min. Men jeg ser han ikke så mye som jeg sku ønsket. Men nå er jeg ikke i form nok til og underholde han heller, Kansje feil ord. Men det er sant.  Ellers så må jeg si pappa. Har en heilt spesiell bånd til.

 

4️⃣ hva er det fineste noen har gjort for deg 

 

OY,  dette hva et vanskelig spørsmål. Hehe. Det må vel være med den ene kjæresten min kom med 312 roser til meg en gang på valentine med kort der det sto jeg elsker deg for alltid jenta mi. Det hva fint. Og noe jeg overhode ikke kommet til og glemme. Og da hva jeg og gravid med han sitt barn. Så tårene kom da kan man si. 

 

5️⃣ har du noen dyr ? Hvist du kunne valgt hva ville du da hatt? 

 

Jeg har hatt flere dyr faktisk. Jeg har hatt hest kanin katt og hund. Jeg har vært en skikkelig dyreglade jente. Men nå er jeg blitt allergisk mot katt, så nå fungerer ikke katt lengre. Og akkurat nå, vil jeg ikke ha dyr, jeg har ikke tid eller tollmodighet. Må klare og ta deg av dyrene og. Kan ikke ta meg av meg selv til tider en gang.

 

6️⃣hvilken rolle tror du medisinering har spilt inn i ditt liv ? 

 

Det har spilt inn både negativt og positivt. Jeg tror at noen av medisinene dempet det vonde jeg sliter Med i dag, og før. men enda er problemene der. Bare under medisinene.  Så jeg tror at medisiner kan være korte løsninger. Men ikke langvarige. Jeg sku ønske dem hadde tatt mye mer utredning av meg enn og bare tro det er det og det. Og konkludere med at de og de medisinene er riktig. 

 

7️⃣ tror du helsevenset har brukt som en sovepute for og slippe og gi deg behandlingen du trenger ?

 

Det tror jeg så absolutt at dem har. Jeg tror i mange av tilfellene jeg har blitt sint og truet dem, så har dem gidd meg medisiner for St jeg skal sovne eller rett og slett bare holde kjeft, enn og faktisk komme og snakke med meg, om hva som er problemet. Hvorfor dette skjedde, og hvorfor jeg gjorde som jeg gjorde. Jeg har hørt så mange ganger nå, dem vet ikke Åssen dem skal behandle meg. Dem har prøvd og gi meg sprøyter og alt, for at ting skal bli bedre, og at ting skal roe seg, men det hjelper jo ikke. Jeg har ikke noe psykose lidelse. Men gir meg uansett medisiner for det. Jeg trenger noen som kan hjelpe meg, som hører på meg. Og som tar meg seriøst. Så jeg tror så absolutt at fem har brukt medisiner for dempe meg som en person, og for og slippe og ha noe med meg og gjøre i fet store og det heile. Bedre ho sover så har vi et problem mindre. Det er de de føles som. Og faktisk det som er min sannhet.

 

8️⃣ hva tenker du om medisinering i psykiatrien?    

 

Jeg har sett mye sykt i psykiatrien, jeg ser folk får Kansje 8 forskjellige medisiner på en gang, og får og eventuelt medisiner, fordi dem føler seg urolig, og jeg har og blitt spørt om det og blitt anbefalt Det. Det synes jeg er galt. Hva Med og snakke med oss når vi trenger noe og roe oss ned på. Og faktisk spør hva som gjør at man føler seg urolig og trist.

 

Men det fins tilfeller i psykiatrien som trenger medisiner. Og som ikke kan fungere uten dem. Så jeg tror noen trenger dem og andre ikke. Det blir jo som en rus for kroppen, dem tilfører jo medisiner som kunne vært unngått hadde dem bare priotert pasientene mer. 

 

Når vi er inne på tema medisiner. Så er det masse bivirkninger med bare en pille. Og mange blir det ikke med flere medisiner man får inn i kroppen. Jeg husker jeg fikk en sprøyte jeg reagerte masse på. Jeg spøy og jeg hva så stiv i leddene og angst til 1000 og kjente bare kroppen min forsvant under føttene mine. Hva heilt forferdelig. Da fikk jeg en sprøyte mot bivirkninger. Dem har ikke motgift mot medisinene og dem er sterke det man får i sprøytene. Så det er ikke greit. 

 

Men synes det er bra regelen har blitt strengere med tanke på medisiner. For det ble brukt mye makt. Og jeg har opplevd det opp til flere ganger. Og det er ekstremt vondt. Og man mister heile lysten til og søke hjelp. Men jeg synes dem bruker alt for mye medisiner i psykiatrien. Synes dem burde brukt mye mer terapi. Enn dem gjør. For det er ikke mye av det. Det doper ned mennesker. 

 

Men jeg kjenner mennesker som funker bra på medisiner dem får, og får et nytt liv. Dem kan leve og ha et liv som alle andre. Det «normale livet >

 

 

 

Legen sa det hva best visst jeg tok selvmord

Legen.

jeg hva oss legen jeg ble hentet av ambulansen. Jeg tenkte en gang skal jeg si hva jeg tenker og føler. Men når legen kom. Og jeg fikk kjeft, og han sa jeg måtte bare hoppe, men jeg måtte huske og velge riktig side av brua, så fikk jeg heller ringe neste gang jeg hadde hoppet, visst jeg overlevde.

tankene gikk rundt i hode på meg siden jeg fikk høre dette i går faktisk. Jeg har alderi gråtet og blitt så redd og trist på samme tid, i heile mitt liv. Første ganga jeg ville åpne meg, fortelle litt. Så fikk jeg det slengt i trynet av en lege. Og det værste hva at det hva ambulanse og en sykepleier tilstede i rommet. Og dem sa ingenting. Dem bare sto der og hørte på at han kjeftet og skrek til meg. Han hva dritt lei av meg. Og kameraten MIN. Jeg kravlet sammen i et hjørne, og gråt ute. Jeg hva alene. Jeg ville ikke en gang ringe min bestevenninne. Hva skulle ho ha gjort. Ingen kunne gjort noe. Til og med familien min vil ikke. Og jeg sitter ikke her og sier at jeg er et offer, for det oret liker jeg ikke. Men følelsene og sannhetene i innleggene mine er noe annet.

Ayra

spør meg

🛑Jeg tenkte jeg skulle ha en spørsmål Runde på ting dere Kansje lurer på. Jeg forventet ingen spørsmål, men dere får ta og legge igjen et spørsmål visst dere føler for det. Ingen spørsmål er for dumme. 

 

🛑Grunnen at jeg gjør dette, er fordi jeg føler for og være ærlig og ikke minst gi dere en pekepinne på Åssen ting er nå. Og jeg liker og prøve og være ærlig med leserne mine. 

Aria

Takk til en leser av bloggen

Jeg har en leser på bloggen som kommenterer og ser meg bak teksten, ho dømmer meg ikke, ho er der i teksten, ho behandler meg som alle andre, og prøver og hjelpe meg på sin kant, du skal vite Sara at jeg leser alle kommentarene dine og svarer når jeg føler jeg er litt til meg selv og klarer og svare på spørsmål. Det er kansje mange som leser denne bloggen som har spørsmål til meg om hva som skjer og Åssen ting er i dag, eller noe mer dem, vil ha svar på. Og det er forståelig.

Men Tussen takk Sara. Støtten din betyr utrolig mye. Tussen takk Tussen takk.

Ayra

Alle aviser skriver dritt

De siste ukene har jeg virkelig sett og mye dritt Avisene skriver om saker, og legger ut ting som ikke stemmer både med saker jeg kjenner til og til saker jeg vet fakta om. Jeg blir så så sykt fortvilet. Jeg blir så trøtt av det. Jeg er så utrolig sliten og lei. Og ikke minst heilt fra meg. Jeg kan forstå at media skal sette et søkelys på saker som foregår i verden. Men Gud sier jeg bare, men tenk litt på hva dere legger ut da. Jeg sitter skrekkslagen tilbake og få fakta slengt i trynet, som ikke en gang jeg visste. Så De er det fakta.

Som dere har forstått så har mye av mine handlinger blitt kriminelle, og mange av mine handlinger har stått i avisen over heile landet de siste året. Og mye kommer ikke i media. Og jeg kan ikke forstå Åssen politi og andre instanser kan gå ut med dumme utsagn, og tro at mange ting er så mye bedre for befolkingen at det kommer ut i media, det roer dem ned, nei vet du hva der har du ikke meg, media kan da vel ikke roe mennesker rundt om i verden, er det noe dem gjør så er det og gjøre mennesker mer nervøse enn noe annet altså. Det er hvarfal mine synspunkt hvarfal, men det har da vel for fanken ikke noe og si kanskje. Ja det setningen kom. Må få lov og uttrykke følelser eller ei.

Ikke la noe som ødelegger deg knekke deg sier dem, nei da ikke i det heile tatt. La oss gota alt som blir skrevet. Hvorfor kan ikke fakta komme Ut i avisene. Ikke bare uansanheter.

Grunnen til dette innlegget er jeg er lei av at aviser kan komme med usannheter heile tiden. Da må jeg som vet sannheten få lov og komme med det jeg vet og vil pirke på, ja dette er et innlegg som jeg Krev i sinne. Men og med tanke på jeg er lei av og bli sett ned på fordi noe ikke stemmer!

Ayra

Ikke i form lengre rett og slett

Jeg er ikke lengre i form. Er heilt ute og kjører og kjenner kroppen min blir mer og mer ut av deg selv opplevelse rett og slett. Er vondt og tenke på at jeg går imot en vegg som jeg gjør nå. Og jeg kan ikke si jeg er fornøyd med dette. Jeg synes det er kjempe vondt. Jeg kan ikke forstå at livet kan være så vondt. Jeg har alltid tenkt opp igjennom alle år, at man vil møte motgang man kommet Til og møte sorg og glede. Men sånn som jeg ser det nå. Jeg ser ingen glede. Jeg er red er red for Åssen ting kommer til og være og Åssen ting kommer til og bli. Jeg klarer det ikke.

Hvordan har alt blitt frykt i livet mitt. Alt er en frykt og alt er vondt. Noen dager tenker jeg endelig er noe bra. Men noen timer senere ser jeg at jeg tok feil. Det hva ikke det allikavel.

La oss si at ting kunne vært så mye bedre. Jeg presser meg til det ytterste. Men fungerer det i det store og det heile. NEI NEI NEI.

Jeg føler meg dø innvending. Rett og slett.

Ayra

min mening lik eller hat

formen min er så jævelig at jeg bare vil skrike og hoppe på den første personen jeg ser, og faktisk skade den personen. Kroppen skriker skad noen skad noen. Men innerst inne så vil jeg ikke det. Jeg vil ikke skade noen, jeg vil ikke gjøre noen vondt. Jeg vil ikke la min skjebne bli noens død. Men er det sånn det har blitt. Er det sånn det skal være, har kroppen min riktig med det den sitter og sier til meg. At og skade noen vil jeg føle meg bedre, og all skyldfølelse og vonde ting vil forsvinne.

jeg vet faktisk ikke, jeg aner ikke. 

Jeg er jenta som går med hette over hode, og prøver og sjule meg selv for denne verden, jeg vil ikke vise dem den smerten jeg går og bærer på dag inn og dag ut. Det er faktisk sånn at i dag ser helsevesnet ned på meg. Dem liker meg ikke. Dem vil bare at jeg forsvinner. Og det er ikke noe jeg bare føler. Svaret kommer i innlegget i morgen.

jeg forstår mennesker som gjør skader på andre eller på Gjernstandef i håp om og bli forstått. Men det som er ille. Uansett om man blir trodd. Og blir lovd hjelp. Så får man ikke det. I fengsel blir man hvarfall behandlet som et menneske uansett hva man har gjort. Se på breivik liksom. Men i pykratrien, gjør man ille det. Man blir en kasteball i et system så sårt. Jeg kan ikke forstå hvorfor mennesker vil mennesker så vondt. Bare fordi dere har en utdannelse så gir det dere ikke lov pg behandle oss etter bøker, vi er ikke bøker, vi er mennesker Med det lille ekstra. Men det gir vel dere blaffen i. Dere tjener penger på og være drittsekker. Hadde dere lest dette, så hadde dere bare ristet på hode. Men blamer dere meg. Så be IT.

er fritt land man har lov Og uttrykke våre egene meninger!

 

ayra 

Eksisterende eller ikke

Forhånd skrevet innlegg.

Jeg føler heile verden er mot meg. Jeg er usynlig opp i alt. Jeg er en Skygge som som ingen ser, jeg føler meg som luft. Noen ganger, tenker jeg at jeg skal klare og holde mæ igjen. Ingenting vondt skal skje i dag, jeg skal kunne smile og føle noe bra, men det skjer ikke. Jeg ser ikke den dagen lengre at det vil skje.

Det er meg mot verden, mot et system og
Mot meg alt. Men enda er jeg her. Men jeg ser for meg at jeg en dag taper denne kampen, visst det skal forsette sånn.

Eksisterende eller ei.

Ayra

Voldtekten mine føleser rundt

Forhånd skrevet innlegg.

Om Voldtekten.

Unnsyld evt skrivefeil. 


Jeg skiver ikke handlingen, men mer hva jeg føler jeg sitter igjen med. Absolutt ingenting. Etter overgrepet så ville jeg ikke se gutter, eller føle gutter. Jeg ville bare se dem ha en smerte. Jeg tok absolutt alle guttene under samme cam. Jeg så på alle likt. Jeg følte skam, jeg følte at alt hva min feil. Og jeg fortjente dette. Jeg fortjente og bli slått og holdt fast mot min vilje. Jeg fortjente og føle den følesen at noen skulle skade meg og mitt følelse liv. Jeg er i dag. Ikke over det. Men jeg snakker heller ikke om det. Prøver og presse meg. Prøver og føle noe igjen. Men det er vanskelig. Og vondt.

Hva det min feil, min feil at det skjedde akkutat meg. Hva det meningen kansje. Det er det jeg føler. Det hva min skyld,  jeg gjore ikke nok for andre, eller meg selv. 

Ayra

Innleggene mine

Innleggene mine er mine følelser. Og mine ord. Jeg la inn mange innlegg på tidsinnstilt. Fordi uansett hva som skjer, skal dere mine lesere vite. 

Vite hvorfor ting skjedde og min oppvekst og på samme tid mine opplevelser med mine ord og ting. På siste inlegg vil jeg fortelle litt mer hvem jeg er.  Og hva som er grunnen offer jeg startet denne bloggen

Alle innleggene er forskelige. Men alle innleggene er sanne. 

Ayra

 

 

23.09.2017 den dagen jeg faktisk spurte

Jeg vil bare vite sannheten. 

Hva som skjer.

jeg har ikke noe ting lengre.

jeg føler meg avsperret fra alle mennesker og ikke mist familie og alt. Jeg skriver mange forhåndsskrevet innlegg som blir postet. Jeg skriver ting ned når jeg må,og vil få postet dem. 

Noen av innleggene blir nok litt værre og lese enn andre. Jeg forteller følelser jeg ikke har fortalt før. Og jeg forteller sannheten bak Ayra.

 

på en blogg viser mennesker hvem dem er med bilder og tekst. Fra meg er det bare teksten. Men det er den virkelige meg som kommer frem. Og jeg er takknemlig for hver eneste en som leser hva æ skriver. Jeg ville gjerne ha blogget mye mer. Men det har seg sånn at jeg føler meg ikke bra i psyken fortiden. Og jeg klarer ikke fortelle Åssen ting er og hvordan ting utvikler seg.

men jeg kan fortelle dere såpass at jeg skal i en rettsak en gang, enda ikke dato. Men er den åpen så vil jeg dere blogglesere skal møte opp.  Jeg vil dere skal se Åssen ting er gjort og faktisk se mer inn i mitt liv. Men på samme tid. Oppleve og kriminelt på en måte det er og slite psykisk, og mange konsekvenser det har. 

Jeg blottlegger mye av mitt liv. Det er derfor akkurat det bilde et lagt ut i dette innlegget.

ayra

 

Unnskyld jenta mi

Dere som leser bloggen min tror kansje at jeg alderi har vært i en ordinær jobb. Men det har jeg. Jeg har jobbet flere jobber, inkludert innen for helse. I de studene jeg faktisk har fått hjelp, og kommet meg på beina igjen. Men den siste tiden har jeg ikke kommet ut i jobb. Jeg sitter mye hjemme. Og utrykinger. Jeg liker ikke mennesker. Jeg holder meg heller unna. Og jeg føler heller ikke det er trykt for meg eller dem. 

Mange tenker nok åssen jeg kan si oret ikke trykt. Det kan jeg fortelle. Er en grunn hvorfor jeg er redd og hvorfor jeg trekker meg tilbake.
Det er min dissosering. Men og mine black out når ting blir for vanskelig. Jeg truet min bestevennine. Jeg kunne skadet henne for livet. Jeg ønsket det ikke men det skjedde. Ho anmeldte meg aldri, ho ville jeg skulle få hjelp. Og enda er ho min bestevenn og står med min side, selv om det skjedde mot henne.
Jeg er evig takknæmelig jeg har en venn som henne i mitt liv. Men jeg er og redd det kan skje igjen. Tenk visst det skjer. Hadde aldri tilgitt meg selv. 
Hjelpa sku vært der da. Men den hva ikke det. Enda i dag er den ikke det.

Ayra

Les mer i arkivet » Oktober 2017 » September 2017
hits